Bertrand Besigye intervjuer Simen Midgaard:

Hva handler «Hydra» om?
- «Hydra» handler om maleren Georg Ohr som har malt bilder med okkulte motiver, og som nå har utstilling. Han har et ganske overfladisk forhold til sitt tema, på samme måte som han har til kvinner. Han vil leke, nyte, bruke og glemme. En machomann, forfører og svoren estet. Svært selvbevisst. Motkraften som vekkes av hans prosjekt blir da en gammel, «okkult» kvinne, den en gang mektige psykiater Egeberta Schwarz. Hun føler seg truet av at han har forsøkt å komme seg inn på hennes enemerker, og blir plutselig drivkraften i det meste som skjer med ham og rundt ham, og de låses inn i hverandres sfærer. Begge har sett på verden med den samme kløing i fingrene etter å ta mennesker i bruk som en keramiker har i forhold til et stykke leire. Og når Ohr kommer på innsiden av sine egne bilder er han inne i Egebertas marerittlabyrint, hvor han får valget mellom å utvide sin bevissthet og miste seg selv. I dette spennet mellom Ohr og Egeberta finner vi et svartmetallband, som Egeberta vil utsette for en droge, i den hensikt å lage en slags overmennesker av dem, uten evne til tvil og frykt. Drogen har hun fra sin ungdom, da hun gjennomgikk en kinky, degenerert variant av en sjamanistisk innvielse i Mexicos jungel. Kombinasjonen av gammelt traume og høyt utviklet manipulasjonsevne viser seg når hun utsetter den yngste av svartmetallerne, Tom Busk, for noe av det samme hun fikk som oppdagelsesreisende. Svartmetalleren blir dernest et magisk redskap for krefter som Egeberta vil vende mot Georg.

Men hva fikk deg til å skrive en slik fortelling?
- Jeg begynte på den i 1995, da jeg så for meg en fortelling som jeg begynte å skrive på. Scener, personer, en rad med ladete bilder. Jeg fikk et forlag interessert i 1995, men i 1996 var jeg ute av stand til å fortsette den. Så gikk årene. For å gjøre historien kort ble jeg overtalt til å la Cappelen lese manuskriptet i 2001, og en av redaktørene ringte etter en drøy uke. Og da jeg begynte på omarbeidelsen hadde fortellingen ligget og modnet ett eller annet sted i systemet, så jeg brukte et år på å skrive den om til det den er nå. Da var ikke Cappelen interessert mer. Redaktøren var nå på Damm, men vi skjønte ikke hva hverandre sa. Aschehoug ringte etter å ha lest ti sider, og en av redaktørene var entusiastisk, også etter å ha lest resten, men han fikk ikke de andre med seg, og forlaget brukte evigheter og atter evigheter på å bestemme seg. På dagen et år etter at de ringte meg og var så interesserte får jeg et brev der de sier at «du vil helt sikkert få boken publisert», men altså ikke hos dem. Men da hadde jeg, som du vet, allerede bestemt meg for å få den trykket. Jeg ringte et trykkeri. De var enklere å forholde seg til. Jeg trykket den da jeg var fornøyd med den, så enkelt. Jeg står for den. I 2004 hadde jeg et opplag klart for offisiell utgivelse samme høst, på pent papir og med stive permer, men jeg utsatte utgivelsen ett semester, av kapasitetsgrunner, og nå har jeg satt toget i bevegelse.

Hva er det som er så spennende med gamle germanske kjerringer?
- For at det skal være spennende, er det nødvendig at vedkommende dame har identifisert seg selv som germaner, og satt sin egen ideologi ut i livet, gjennom et langt yrkesliv. Den selvbevisste germanske kvinnen har alliert seg med kulden, med et menneskefiendtlig element, og gjennom denne alliansen mener hun at hun vil overgå resten av verden, fra sin festning under nordkalotten. Det er det som er formelen hennes. Fortellingen har jeg diktet, men urfiguren som har satt fortellingen i gang mener jeg å være udelelig, en kraft i seg selv, eksisterende i en eller annen høyborgerlig dimensjon av Hades. I boken bor Egeberta på Frogner. Måten hun snakket på forferdet meg mens jeg skrev, der hun blander dekadent poesi med folkehelseambisjoner på en frastøtende og manipulerende måte. Og samtidig er hun en uknuselig optimist, med de mest inspirerende idealer på vegne av felleskapet.

Hvilke sjangre favner Hydra?
- I utgangspunktet er Hydra en handlingsdrevet fortelling, noe av en røverroman. Dette betyr at det legges mer vekt på hva personene i romanen foretar seg enn inngående kjennskap til deres tvil. De sitter ikke stille, men er ute etter noe hele tiden, alle sammen. Flere har lest boken som ren underholdning, morosam action. Men når så meget er sagt er rammen for fortellingen mildest talt spøkelsesaktig, bokstavelig talt, og selv om det er enkelte ytre effekter i så måte, er det det visjonære, for ikke å si deliriske, og den stadig oppløste grensen mellom det ytre og det indre som rommer fortellingens drivende elementer. Slik får vi drømmens lett filmatiske logikk, og den noe «skjeve» verden den befinner seg i, en slags marerittversjon av Oslo Vest.

Så, hva slags virkelighetsoppfatning skildrer Hydra?
- Om den skildrer en virkelighetsoppfatning vet jeg ikke, men den opererer med et spøkelse som binder ting sammen. Dette spøkelset var i sin tid et levende menneske, som alle spøkelser jo en gang har vært, og dette menneskets åndfrie levninger er sakte blitt transformert til en mumie som består av en psykedelisk sjamandroge, som slipper ut i verden. Egeberta sørger for det. Svartmetallerne hjelper henne, siden hun ikke kan gå selv. Virkelighetsoppfatningen blir således en smule magisk, men jeg må understreke at for meg er det uvesentlig utover de dramaturgiske muligheter som dette gir, slik man kan fortette mening i eventyr og sagn, konsentrere kruttet gjennom bilder og grep som samsvarer med vår egen assosiative oppfatning av virkeligheten, og på den måten føyer deler av leserens bevissthet sammen, slike deler som den lineære logikk og poetiske følelse.

Hva slags ide om språket uttrykker dermed «Hydra»?
- Min oppfatning av språket er at det skaper relasjoner mellom ting, og at tingene gjenskapes innenfor slike nett av relasjoner. Men som jeg sa, språket binder deler av bevisstheten sammen. Ikke bare blokker av følelser og ideer som ligger lagret, men selve funksjonene som skaper følelser og ideer hver for seg. Når begge disse motorer går parallellt i ett samlende punkt, og ikke bare avløser hverandre, blir virkeligheten, kontakten med eksistensen, fortettet. Og gjennom utstudert bruk av symboler kan man fortette mening, skape en ramme for handling som kanskje ikke er «realistisk», men som er mye mer realistisk likevel, sålenge vi lever i en verden der et utall politiske beslutninger tas på basis av alskens symbolverdener, særlig myter om utvalgte folk og uskyldige ofre. Jeg ser det som et sivilisatorisk mål at fantasien sprenger den del av bevisstheten som politikere bruker når de beveger massen, for dermed å lamme folkeveldets mekanismer.

«Hydra» synes å tematisere relasjonen mellom narkotikaforbruk, idrett og bevissthetsutvidelse- kan du utdype dette?
- Alt handler om å bryte grenser, å leke en smule med døden. Idrett i norrøn betydning av ordet betød en ferdighet, også seiden eller magien ble kalt idrett. Idrett slik vi ser det i dag er noe helt annet, en fremmedgjørende form for folkeoppdrett, parkert i et prosjekt der massene skal se pene ut. Hvis Hydra tematiserer en relasjon mellom narkotikaforbruk, idrett og bevissthetsutvidelse, hvilket jeg ikke er sikker på, så må det være dette prosjektet som går ut på at man vil skape et hyperkonsentrert overmenneske ved hjelp av drogen. Det er antagelig et meget tvilsomt prosjekt, men jeg vil likevel si at det peker tilbake dit eksperimenter med kroppens og sinnets grenser, enten det var ved hjelp av narkotika eller fysiske anstrengelser, gikk i samme retning, nemlig overskridelse av normalbevisstheten, over i et landskap der forsåvidt alt kunne skje. Individets forsøk på å erfare sine egne grenser, som nå er satt under puritanismen og stoppeklokkens diktatur. Den indre opplevelse er erstattet av et krav om objektive prestasjoner, og derfor mener jeg at idretten slik vi ser den i dag er en pest. Den søker å skape massen, ved å splitte individets forsøk på transendens i flere «motstridende» deler, mens de bør sees under ett. Se for deg et samfunn der rus og idrett ble regnet som to redskaper for den samme grenseutvidelsen, på samme måte som sykkel og trikk er fremkomstmidler. Og der tidtagning var uinteressant. Hva ville dette ha gjort med samfunnet, hvordan ville det sett ut, hvilke normer måtte herske der, og ville det vært et mer dekadent, mer sårbart samfunn?

Gitt det norske publikums skepsis til okkult litteratur, hva er det i Hydra som vil overvinne denne skepsisen?
- Jeg vet ikke om publikum er så veldig skeptiske, men norske forleggere har nok ikke helt grepet på de tingene. Forøvrig ser jeg bare en grunn til å være skeptisk til det, og det er at en fortelling ikke blir mer spennende av at man legger inn slikt som spøkelser og telepati, snarere tvert imot. Slike effekter skaper ikke en fortelling mer enn digre eksplosjoner og flyvende biler gjør det, og vil som oftest være et fordyrende og unødvendig element, sålenge spillets regler for hva som går an blir uklare. Når jeg utgir «Hydra» er det ikke for å preke parapsykologiens evangelium, og beskrive alskens fenomener som ikke hører hjemme i en fornuftig, borgerlig rettsstat på en måte som gjør at de burde tas inn i straffelovgivningen, jevnfør hekseriparagrafen i Kristian Vs norske lov. Jeg vil derimot predike det astralanarkistiske evangelium, og mener at det finnes et overføringspunkt i vår bevissthet som gjør at ganske absurde ideer kan gjøres til handling på et bredt massesuggestivt plan, bare man greier å finne symboler som forbinder disse ideene med følelser, for uten å bli overført til følelser kan de ikke bli til handling. Se for deg bildet av det klasseløse samfunn, en pen, jevn menneskemasse der den rådende ide er balansert samspill; tenk over en mann som Jesus, som beskriver seg selv som «veien, sannheten og livet», og se hvordan disse merkelige ideer er gjort om til vanvittige folkebevegelser gjennom symbolbruk som gjør deres luftighet til emosjoner som får utspring i handling. Ideer som «fremskritt», godt og ondt, abstraksjoner som først får kraft i massene når de symboliseres gjennom personer eller mystiske symboler. Og i dette strata av konstruerte personskikkelser og suggererende tegn finner vi den okkulte praksis. Den undersøker hemningsløst de muligheter som ligger i suggesjonen. Verdien av denne astralanarkismen er at en person som har forstått hvordan disse mekanismene fungerer også har skjønt at han alltid befinner seg i lett transe, at den verden han mener å se rundt seg er et resultat av dette. På et politisk nivå har han erobret den mekanismen som alle folkeforførere fra Jesus til Hitler har benyttet seg av, og som gjør politikere til en av menneskehetens hovedtrusler, ved siden av mikrober og asteroider. Så kan man diskutere om det bare er suggesjon det er snakk om, eller om det også har en virkelighet utover grensene for okkultistens kropp.

Få praktiserende ritualmagikere har lykkes i overføringen av sine okkulte erfaringer til gripende historier - hvorfor mener du at nettopp du har klart dette?
- Skjebnen sørget for den lykkelige omstendighet at jeg ble innviet i en orden, i min tidlige ungdom. Den magi som der ble praktisert var en form for ritualisme som ble utviklet i en annen orden, som het The Hermetic Order of the Golden Dawn (GD). Den hadde utviklet noen ritualer som i stor grad gikk ut på å påkalle astrologisk definerte krefter, samt guder tilknyttet disse. Som lesestoff er disse ritualene helt uanselige, strenge, strukturerte, nærmest spartanske, intet som taler til følelsene, det spektakulære eller sensasjonelle. Men når du har tatt bryet med å lære dem virker de, ved at et kraftfelt bygger seg opp rundt deg i det rommet der du utfører dem. Det hele gir en merkverdig inspirasjon i systemet som du ikke kan ha forestilt deg på forhånd. Og det er egentlig ingen grenser for hvor mange kombinasjoner av krefter du kan benytte deg av, ritualene er like fleksible som stringente. William Butler Yeats, Bram Stoker, Aleister Crowley er noen få navn som må nevnes her, gamle medlemmer av hin orden, litterater. Yeats var en av de som komponerte ritualer i GD, og han endte opp med nobelprisen i litteratur. Bram Stoker skrev Dracula. Crowley utviklet systemet, og skrev en bok som het Moonchild, som er en forsåvidt fungerende historie. Jeg nevner bare dette, for å gi en ramme for ditt spørsmål. Så til meg: Det er bare ett kapittel i boken som omhandler den rituelle erfaring direkte, slik jeg og mine ordensbrødre praktiserte dette i Ordo Templi Orientis for en hel del år siden. Den beskrives i kapittel 53, der Maria er med svartmetallerne i en seanse. Ellers lar jeg en del erfaringer og problemstillinger knyttet til min erfaring med ritualmagien komme inn under beskrivelsene av det som skjer når mine helter og sånn prøver drogen. Langt ut i boken benytter Georg seg av den, og den opplevelsen han da får er tilnærmelsesvis lik det man kan få i enkelte former for magi. Spørsmålet som reiser seg er hvor begynner «jeg» og hvor går dette jeget over i en underbevissthet som både er deg og en del av naturen, der det ikke er ditt lille subjekt som gjelder, men noe helt annet, mye større, og som ikke er laget av ditt krams av personlige inntrykk gjennom et langt liv, men danner basisen for dine assosiasjoner, opplevelser, verden overhodet. Det er mer deg enn noe annet noensinne kan bli, men det er ingenting der som binder deg sammen med andre mennesker, ingen identitetspunkter som gjør deg norsk eller kinesisk eller indre kongosk. De fleste ønsker fellesskap med mennesker, og vil slippe å komme dit. Så vet jeg ikke om min beskrivelse av denne problematikken kan kalles gripende, men sett i forhold til de meget dystre tider vi lever i, der kravet om kulturtilhørighet stadig aksentueres, med en slags dødsfiksering på vegne av den allmektige i apokalyptisk kulturkollisjon, finner jeg den godt plassert. Vit også at min praksis som ritualmagiker har hatt en politisk eller offentlig dimensjon. For O.T.O. har også et politisk program, som sant nok er uaktuelt før man får tusen medlemmer i et distrikt, men som opphever de sosiale kommandolinjer og erstatter det med et system av gjensidig hjelp. Om det kan brukes slik det står vet jeg ikke, men hvis det er noe vi må lære av Auschwitz, så er det ikke at «jødefolket» fikk et nytt kapittel i Bibelen, men at den moderne stat er et monster. Det forrige århundres historie er historien om Det Manipulerte Folkeveldet. Enten det er partidemokrati, kommunisme eller nazisme, det handler om politikere som setter grupper opp mot hverandre, i massemord på vegne av ideen om det representative folkets makt, til fortrengsel for noen andre, som ikke fortjener å ha makten, enn si leve. Det dukker opp igjen og igjen, og kommer tydeligvis som jula på kjerringa hver eneste bidige gang, på den såkalte opplyste offentlighet. Rwanda, Bosnia. Eller forsøket på å skape folkevelde i Irak. Og det er alltid religiøse mekanismer som benyttes i manipulasjonen, idet faenskapen settes i gang. Vi har ett eneste viktig prosjekt i århundret foran oss, og det er å ta dette problemet ved roten.

Hydra lar seg bestille her: